Trygge voksne kan gi trygge barn. Jeg har to jenter på 9 år som stoler på meg i ett og alt. Jeg vet at jeg, med regelmessig påvirkning og referanse til meg selv, kunne fått dem til å tro på nesten hva som helst. Vi har vel hatt et par-tre år med tro på julenissen, og noen eventyrfigurer har de vel også vurdert som troverdige. Men Odin og Tor, Zeus og Athene, Poseidon og Mars, Osiris og Anubis, Attis og alle andre avlagte guder, halvguder og gudesønner som historien er full av, har så langt ikke fått plass i deres forestillingsverden. Det samme gjelder jødenes grusomme gudefigur og muslimenes moderniserte variant. Selv om det er mye bra i legenden om Jesus, tror visst de kristne på at han er samme karen som Jahveh/Gud? Den guden som utryddet nesten alt liv på jorden, lot bjørner rive i hjel barn som ertet en profet og som vil drepe homofile og frafalne, får ikke mine barn med på laget så lenge jeg kan bestemme. Når de blir voksne, får de selv vurdere hvor de vil legge sin sympati.
Det er den enkleste sak av verden for foreldre å skape tro hos sine barn, men det er ikke enkelt for barna seinere å skulle kunne ta et selvstendig standpunkt til hva de skal tro eller ikke tro. Barnetroen er noe som kan vare hele livet ut, og det har selvsagt alle religiøse organisasjoner forstått. Derfor gjelder det å komme inn så tidlig som mulig for å forme barnesinn til å bli lydige, fryktsomme og "trygge" tilhengere av både skrekkelige gudeforestillinger og vennlige profetmyter. Barn har ingen forutsetninger for å vurdere hva de blir fortalt av sine nærmeste eller andre foresatte. Selv som voksen, er det en krevende øvelse å prøve å få forstand på hva som er religionenes grunner og vesen. Skal en ta religionene på alvor og ikke lage seg egne, bekvemme light-versjoner, er dette stoff som overhode ikke er egnet for barn. Det er skremmende, sadistisk, umoralsk og amoralsk. Burde ikke dere som er klippefaste i barnetroen, stole på at ungene deres finner den samme troen når de har blitt forstandige voksne? Så kan de få lov til å være ubekymrede barn i den verdenen de kan forstå og finne voksne som er trygge nok på seg selv til at de kan la barn være barn.
tirsdag 16. november 2010
mandag 4. oktober 2010
Kristent verdigrunnlag?
Det er en gjenganger at Kristelig folkepartis politikere og andre viser til at det norske samfunnet er tuftet på det kristne verdigrunnlaget, og at det er dette vi må forsvare mot angrep fra andre religioner og livssyn. Spør man om hva dette verdigrunnlaget er, får man ofte generelle vendinger om frihet, nestekjærlighet, likestilling, menneskerettigheter, respekt for barn og annerledes tenkende.
Men er ikke det meste av dette bare et tyveri av allmenmenneskelige verdier som ethvert opplyst individ, som ikke er ødelagt av religiøs eller annen fundamentalisme, ser på som helt grunnleggende menneskelige kvaliteter i et opplyst samfunn?
Hvis jeg graver meg bakover i kristenhetens historie og sjekker kildene, forsvinner det aller meste av det "kristne" verdigrunnlaget. Det var ikke den kristne kirke som drev gjennom stemmerett for kvinner, ei heller noe forsøk på likestilling. Det var ikke kirken som fikk slutt på å tukte sine barn med fysisk avstraffelse, fortsatt en yndet virksomhet i religiøse miljøer. Det var ikke de kristne som presset på for at homofile skulle få samme rettigheter som de som følger Bibelens samlivsoppskrift. Det var ikke den kristne kirke som delte ut av sin overflod for å bringe fattigfolk ut av elendigheten. Det var ikke den kristne kirken som støttet utvikling av vitenskap og kultur som ikke harmonerte med Bibelens vitenskapelige vrøvl. Og det var ikke de kristne som oppfant pols og masurka. At Jesus ville at folk skulle være greie med hverandre, snille mot barn, elske sine fiender og trosse øvrigheta, kan se ut til å ha godt kirkefedrene litt hus forbi. At det i tillegg er nokså generelle medmenneskelige anbefalinger man finner i de fleste kulturer, gjør at det for meg blir svært vanskelig å se hva som spesifikt skulle være det kristne verdigrunnlaget vårt samfunn har arvet fra Bibel og kirkefedre.
Ser vi over dammen til USA, syns jeg å se at det er de kristenfundamentalistiske miljøene der, like vel som muslimske fundamentalister, som truer det vi her hos oss kaller et kristent verdigrunnlag. De som faktisk ikke truer "våre" verdier er ateister, panteister, feminister, agnostikere og andre varianter av mer eller mindre gudløse som har stått fremst i kampen for nettopp vårt "kristne" verdigrunnlag.
Jeg vil peke på et verdigrunnlag som duger langt bedre enn det kristenfolket markedsfører: Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Forøvrig kan man gjøre hva man vil.
Men er ikke det meste av dette bare et tyveri av allmenmenneskelige verdier som ethvert opplyst individ, som ikke er ødelagt av religiøs eller annen fundamentalisme, ser på som helt grunnleggende menneskelige kvaliteter i et opplyst samfunn?
Hvis jeg graver meg bakover i kristenhetens historie og sjekker kildene, forsvinner det aller meste av det "kristne" verdigrunnlaget. Det var ikke den kristne kirke som drev gjennom stemmerett for kvinner, ei heller noe forsøk på likestilling. Det var ikke kirken som fikk slutt på å tukte sine barn med fysisk avstraffelse, fortsatt en yndet virksomhet i religiøse miljøer. Det var ikke de kristne som presset på for at homofile skulle få samme rettigheter som de som følger Bibelens samlivsoppskrift. Det var ikke den kristne kirke som delte ut av sin overflod for å bringe fattigfolk ut av elendigheten. Det var ikke den kristne kirken som støttet utvikling av vitenskap og kultur som ikke harmonerte med Bibelens vitenskapelige vrøvl. Og det var ikke de kristne som oppfant pols og masurka. At Jesus ville at folk skulle være greie med hverandre, snille mot barn, elske sine fiender og trosse øvrigheta, kan se ut til å ha godt kirkefedrene litt hus forbi. At det i tillegg er nokså generelle medmenneskelige anbefalinger man finner i de fleste kulturer, gjør at det for meg blir svært vanskelig å se hva som spesifikt skulle være det kristne verdigrunnlaget vårt samfunn har arvet fra Bibel og kirkefedre.
Ser vi over dammen til USA, syns jeg å se at det er de kristenfundamentalistiske miljøene der, like vel som muslimske fundamentalister, som truer det vi her hos oss kaller et kristent verdigrunnlag. De som faktisk ikke truer "våre" verdier er ateister, panteister, feminister, agnostikere og andre varianter av mer eller mindre gudløse som har stått fremst i kampen for nettopp vårt "kristne" verdigrunnlag.
Jeg vil peke på et verdigrunnlag som duger langt bedre enn det kristenfolket markedsfører: Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Forøvrig kan man gjøre hva man vil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)